Frem til 1821 var Vøringfossen knapt kjent av andre enn lokalbefolkningen.
Da dro professor Christopher Hansteen over Hardangervidda for å foreta noen astronomiske observasjoner.
På vei ned mot Eidfjord stoppet han flere ganger for å beundre fossene, og de to fjellkarene som bar utstyret hans, sa: «Det der er da ingenting.
Vi kan vise deg en foss som er minst en halv fjerding (300 meter) høy.»
Det trodde ikke Hansteen på, men ble likevel «gjennomrystet» ved synet av Vøringfossen, selv om han bedømte fallhøyden til «bare» 280 meter, ved å kaste stein ned fra kanten og måle tiden med lommeuret sitt.[trenger referanse]

Hansteens besøk ble Vøringfossens gjennombrudd som nasjonalt symbol og naturattraksjon.
Fra 1861 ble Hardangerfjorden trafikkert av flere skip ved navn «Vøringen». Ola Garen besluttet i 1880-årene å bygge et hotell ved toppen av fossen.
Den eneste veien dit var en sti med 1 500 trappetrinn opp Måbøfjellet, samt en ridesti fra 1872, bygd for å frakte engelske turister inn til fossen.
I 1891 ble en ny vei med tunneler bygd langs vannet mellom Eidfjord og Øvre Eidfjord, og samme år stod Fossli hotell ferdig, tegnet i jugendstil, trolig av den lokale byggmesteren Fiksen, som hadde satt opp Vøringsfoss hotell året før. Frederik Konow Lund var arkitekt da hotellet mange år senere ble utvidet og ombygd.

I 1893 ble Vøringfossens høyde målt opp med snor til 163 meter. Omkring 1900 begynte de store cruiseskipene å gå inn til Eidfjord, og derfra ble passasjerene fraktet med hest og kjerre opp gjennom dalen. I 1915 kjørte den første bilen, en Opel, opp til Fossli bro.[trenger referanse] Seks år senere fikk man kjørevei helt frem til hotellet. Gamle riksvei 7 dannet etterhvert en flaskehals i trafikken. I 1986 åpnet den nye riksvei 7 med fire tunneler.[2]

I 2010 vant arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk arkitektkonkurransen om tilrettelegging av Vøringsfossen som turistattraksjon. Arbeidet, som er estimert til å koste 150 millioner, ble påbegynt 2015.[3][4] Gangbroen ble åpnet 21. august 2020.[5] Konstruksjonen har møtt kritikk, i en artikkel på NRKs nettsider omtalte forfatteren Stein P. Aasheim konstruksjonen som «en voldtekt av en av Norges flotteste naturattraksjoner».[6]